Snøhule tur

Snøhule tur!

Fra den 5 - 7 januar hadde vi i klassen enda en fantastisk tur på fjellet. I løpet av turen vi hadde var det overordnede målet å ha det bra under krevende forhold, med spesifikke mål om å bygge erfaring med å etablere teltleir på vinterfjellet, orientering, bruk av GPS, trene på våkne veivalg, organisering av ulike gruppestørrelser under forflytning,  matlaging, samt bygge og overnatte i snøhule. I dette innlegget vil jeg fokusere på ideell skavl til snøhule og bygging av kantgrop siden min gruppe fikk mulighet til dette på tross av snømengden i området Britastein (1002 moh).

Illustrert Plan A i oransje farge linje under forflytningen på dag to, fra Kollsetevatnet til Høgehaug.

Med den snømengden vi hadde der og da, ble det klart at det var frivillig å lage snøbivuakk. Heldigvis fant vi i teltgruppelaget en skavl som vi mente skulle være stor nok til å grave ut en kantgrop, som fungerer svært godt som et alternativ til et telt (Horgen, 2015). Vi valgte nettopp denne typen for snøbivuakk nettopp fordi den krever mindre snømengde enn en vanlig snøhule. I tillegg til at det er den raskeste og enkleste snøbivuakken å bygge fordi den krever mindre graving enn andre snøbivuakker, i kombinasjon med at man kan under gravingen stå oppreist mens man graver (Horgen, 2015) Vi sjekket snødybden både horisontalt og vertikalt med søkestang flere ganger og konkluderte med at dette skulle kunne la seg gjøre.

Hva er det man ser etter når man skal velge en skavl for å lage en snøhule? Som vi i teltgruppen gjorde for å lage kantgropen, sjekket vi snødybden med en søkestang for å se at det var tilstrekkelig med snø før vi begynte å grave. Det er også viktig å bemerke seg at snøskavlen ikke må overstige 5 meter, fordi dette er den nedre høyde for mulig skredfare terreng (Horgen, 2015). Om man likevel ønsker å bygge en snøhule der skavlen overstiger 5 meter må man gjøre vurderinger om sjansene for at skavlen blir større i løpet av natten (Horgen, 2015) da dette kan utløse en potensielt farlig situasjon. En ideell snøhule skavl kan være opp mot 90 grader, slik at man ikke trenger å bruke mye tid på å grave inn før mann former ut sovebrisken. En bratt skavl vil komme til fordel når man graver ved at snøen kan kastes rett ut (Horgen, 2015), uten at det blir en kjempe haug rett utenfor inngangen og at man må flytte den samme snøen en andre gang. Ideelle skavler kan finnes gjerne rundt store kampesteiner, ved klipper og knauser (Horgen, 2015).

Kantgrop (Horgen, 2015)

Man starter å grave kantgropen ved å grave rett nedover i skulderbredde helt til man har kommet der man ønsker å ha inngangen. Her er det fordel at man graver såpass lang ned man kan stå rett opp og ned slik at man slipper å bøye seg hele tiden når man er i kantgropen. Deretter graver du ut sovebrisken. Det er også viktig å sjekke tykkelsen i taket og påse at det er minst 50 cm tykt ved å måle med en søkestang (Gjendem, 2018). I løpet av gravingen kan det være lurt å skjære ut snøblokker som senere skal brukes til å tette igjen taket og deler av inngangen slik at man får en såkalt kuldelås. Kuldelåsen er snøbiuvakkens laveste punkt og er viktig for at hulen skal klare å holde en temperatur på 0 grader (Gjendem, 2018). For at kuldelåsen skal fungere optimalt er det viktig at den 30 cm lavere enn sovebrisken. Ved å ha selve inngangen til hulen lavere enn sovebrisken, vil kulden holde seg nede og fungere som en kuldegrop. Etter man er ferdig med grovarbeidet kan man begynne å finpusse veggene med vottene slik at det blir en fin og jevn overflate. Før man legger seg i kantgroppen og tar kvelden, er det viktig å huske på å merke hulen godt utenfor med staver, ski eller søkestang, slik at man ikke får ubudne gjester fallende igjennom taket (Gjendem, 2018)!

Det viktigste å tenke på når man skal lage snøhule er å sjekke snødybden og se at det er tilstrekkelig med snø i skavlen i tillegg til å undersøke topografien rundt (er det skredfarlig?). Når det gjelder utformingen av hulen er hovedprinsippet at sovebrisken skal være over kuldelåsen for å holde en behagelig temperatur. Å lage snøbiuvakk er tidkrevende og inneholder naturligvis en god del graving, men når man endelig er ferdig er det helt fantastisk å endelig komme seg inn i soveposen og avslutte dagen med en stille, god natt søvn.

Kildereferanse:

Gjendem, Iver. (2018) Vintertur: slik lager du snøhule. Hentet fra https://www.speidersport.no/vintertur-lager-snohule/ den 24.02.19

Horgen, André. (2015) Friluftslivsveiledning Vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS

Vintertur

Tips og råd for å holde seg varm på tur i vinterstid

Den 22 Januar var en overnattingstur på agendaen for oss i klassen. Med kompass kursen rettet mot Lingsete fra Haukås, varme klær på kropp, den tjukkeste soveposen i sekken og ski på beina, stod vi klar for en natt i telt. I løpet av turen var noen av målene å få kjennskap til orientering på vinterstid, bruk av bensin brenner, leirliv om vinteren, anskaffe seg erfaring med eget utstyr og fellesutstyr og i tillegg anskaffe seg litt tips og råd om det å holde på varmen i kalde omgivelser. I dette innlegget vil jeg legge vekt på bekledning og tips til å holde seg varm.

"Ull er gull" og andre plagg

Som et isolerende lag på kroppen er det ull som er vanligst å bruke på vinterstid på grunn av dens fantastiske egenskaper til å holde på varme og samtidig transportere noe vanndamp vekk i fra kroppen (Horgen, 2015). Her er det altså snakk om den bekledningen som skal være innerst på kroppen, da i form av sokker, bukse, underbukse, genser, bh, votter, buff og lue i ull. Horgen (2015) skriver at Ullens krusete fibrer danner millioner av små luftrom, opptil hele 80% luft, som hjelper til med å isolere både mot kulde og varme, og som sørger for en jevn temperatur. Overflaten på fibrene er dekket av fiberskjell som ligger som takstein oppå hverandre, og utenpå disse finner man en tynn hinne som gjør at den er vannavstøtende, men samtidig gjennomtrengelig for vanndamp (Horgen (2015)!
Som ytterbekledning på vinterstid anbefales det plagg som i det minste har vindtette egenskaper og som også helst burde være vanntett, eller vanntett ved impregnering. Det er også veldig greit om jakken og buksen har mulighet for lufting slik at man kan regulere temperaturen ved aktivitet (Horgen (2015). I mellom ytterbekledingen og ullen (avhengig av nivå av aktivitet og kulde) liker jeg å ha på en tjukk ullgenser. Som et andre lag uten på ullen, kan du her ha på deg en dunjakke og kanskje en dunbukse for å holde ekstra godt på varmen. Særlig syntes jeg at en dunjakke som er lett tilgjengelig i sekken er veldig fin å bruke om man for eksempel går på ski og stopper opp for en teknisk pause. Det kan fort hende at man har blitt litt fuktig av svette etter å ha gått på ski, og da er det godt å raskt ta på seg en dunjakke som et ekstra lag før man blir kaldt! Videre er gamasjer å anbefale. Gamasjer er veldig greit å bruke i løs snø som kan gi noe varme rundt anklene og leggene, og som i tillegg holder snøen borte fra støvelkanten, holder føttene tørre og videre holder bedre på varmen (Horgen 2015).

Andre tips

Etter det jeg har erfart fra friluftslivet på vinterstid er det rett og slett kjipt å være på tur når man ikke klarer å holde på varmen, men heldigvis er det enkle løsninger man kan foreta seg for å unngå å bli kald og i værste fall oppleve hypotermi eller å få frostskader. Ofte er en rask løsning (for å få opp kjernetemperaturen) kan for eksempel være å gjøre en form for aktivitet  som å gå på ski, grave i snøen med spade eller ta push-ups. Her er det viktig at man ikke blir så varm at man svetter, som er mitt andre lille tips tips. Om klærne du har på deg innerst på kroppen blir fuktig, så for all del skift til noe som er tørt så fort som mulig, fordi klærne som er fuktig blir naturligvis kaldt og leder til varmetap. Det er viktig at man kontinuerlig regulerer mengden med varme klær, eller regulerer tempoet i den  aktiviteten man bedriver slik at man unngår å bli svett (Horgen 2015).
Andre ting man kan gjøre for å få opp varmen er å spise varm mat og drikke varm drikke for å få igang metabolismen. I tillegge er det viktig å holde seg hydrert. På tur om vinteren vil det fysiske aktivitetsnivået være høyere for de fleste enn til det daglige (Horgen 2015), og ut ifra erfaring er det lett å gå for lenge uten tilstrekkelig væske i kroppen. Ikke bare kan dette føre til at man blir kaldere fortere,  men også til dårligere veivalg når man er ute på tur. Som et siste tips vil jeg føye til at man alltid burde gjøre fra seg så fort som mulig om naturen kaller. Ved å holde på avføringen og urinen krever det at kroppen varmer opp mer enn det som strengt talt er nødvendig og som leder til energi og varmetap.

Når man er på tur ute i minusgrader og snø krever det litt ekstra jobb fra den enkelte i forhold til om det hadde vært sol og sommer, naturligvis. På vinterstid kreves det litt ekstra planlegging og litt mer utstyr, så lenge du har ulla innerst og en vindtett ytterbekledning er du kommet langt. Om du i tillegg følger noen tips jeg har gitt i dette innlegget så er du ekstra godt rustet mot kulden.

Kildereferanse:

Horgen, André (2015). Friluftslivsveiledning Vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS

Skogstur

Skogstur 

Foto: Tinje Pedersen Steen

Neste tur på menyen for klassen var i denne omgang en fem dagers skogstur, der målene for turen var å få kjennskap til tradisjonelle måter å lage mat på, bo i naturen uten telt, få kunnskap om friluftsaktiviteter og opplegg i skogen og erfare en solo overnatting. I løpet av de tre første dagene fikk vi veiledning fra andreklassingene som viste oss blant annet et par forskjellige måter å tilberede måt på ved hjelp av åpen flamme og steiner. De siste dagene ble en egenferd etter turplan med laget som var tildelt. I dette innlegget vil jeg ta for meg både kokegrop og sjusteinsovn som tema, i tillegg til noen ord om allemannsretten og sporløs ferdsel.

Fornøyde gutter som har fått fyr nedi kokegropen. Foto: Tinje Pedersen Steen.

Kokegrop

For å lage en kokegrop er et av forutsetningene at man har en spade for å lage en grop. Gropen må kunne være stor nok til å romme steiner som man skal legge i bunn og på sidene, i tillegg til å kunne legge maten man vil tilberede i gropen. Man starter å lage gropen ved at man graver opp en matte av torv eller lignende som man kan bruke som lokk til senere. Når gropen er cirka en knehøyde dyp og steinene er på plass kan man fyre i gang et bål nedi kokegropen og la den brenne skikkelig sammen med mindre (en knyttneve tykke og helst runde) steiner. Når bålet har brent helt ned kan man fjerne steinene og det som skulle være igjen av det nedbrente bålet, for å så legge innpakket mat sammen med de mindre varme steinene. Man kan la seg benytte av bjørkenever, store blader, vått avispapir  eller folie for å pakke inn maten . Så er det bare å legge på lokket og legge på jord til man ikke kan se at det siger røyk opp fra bakken slik at den holder godt på varmen fra de varme steinene (Bischoff & Mytting, 2018).

Bålet brenner skikkelig. Foto: Tinje Pedersen Steen.

Sjusteinsovn

I forhold til kokegrop er dette i min erfaring en raskere måte å tilberede mat på, så lenge du har tilgang på steiner som er brukelig til til sjusteinsovn selvfølgelig. Et av forutsetningene for å kunne lage denne ovnen er at man finner flate, store og rektangulære steiner. I en sjusteinsovn er det sju steiner som vil bli brukt til å konstruere en ovn, men siden det ikke alltid er like lett å finne perfekte steiner så hender det at man bruker flere steiner. Du starter med å legge to steiner parallelt  ved siden av hverandre for å så legge en steinhelle over. I følge Bischoff & Mytting (2018) så er det viktig at denne steinhellen er om lag 3- 6 cm tykk. Er den for tynn har den lett for å sprekke under intens varme, er den for tykk vil det ta lang tid før den blir skikkelig varm. I kammeret under denne hellen vil bålet være, så det er veldig kjekt om det kammeret får nok tilgang på oksygen slik at det brenner godt. Over steinhellen vil selve ovnen være. Ved å legge to steiner parallelt igjen oppå hellen for å så legge enda en steinhelle på toppen, er det bare å legge den siste store steinen bak så er sjusteinsovnen konstruert. I kammeret der baksten skal inn, er det fint å tette til med jord og leire slik at ovnen holder  godt på varmen. Det er også fullt mulig å lage sjusteinsovnen inntil en fjellvegg, da vil man slippe å lete etter en stor og flat stein man trenger til baksiden av ovnen (Moe, u.å.).

Figur 1. Illustrert sjusteinsovn av Moe, Nicolay. Hentet fra https://www.natursekken.no/c1187998/forsok/vis.html?tid=1400068&within_tid=1399355

Sporløs ferdsel?

Siden jeg tar opp temaet kokegrop og sjusteinsovn tenker jeg umiddelbart at det er viktig at jeg deler litt kunnskap om allemannsretten og sporløs ferdsel i naturen. Det er veldig få land i verden som deler den samme retten vi i Norge har til å fritt vandre i utmarken (allemannsretten), og med det så følger det med et ansvar om sporløs ferdsel slik at kommende generasjoner kan oppleve det samme som vi kan. Allemannsretten er fra gammelt av når naturen var en livsnødvendig ressurs for allmenheten, så lenge ressursene var tilstrekkelig for alle, skulle alle ha rett til dem (Bischoff & Mytting, 2018). Dette ga da grunnlaget for den retten vi har i dag til å kollektivt bruke og ferdes i naturen (Bischoff & Mytting, 2018).  Sporløs ferdsel handler mye om respekt. Respekt for grunneiere som eier området, for naturen og de som lever der og ikke minst for de turgåerne som skal på tur etter deg. Generelt sett så handler det bare om at du skal rydde opp etter deg, legge igjen minst mulig spor, forbruke minst mulig av naturen og ta med deg mest mulig av det du tok med ut på tur. Det vil si at hvis du har laget en kokegrop eller en sjusteinsovn, er det viktig å legge tilbake steinene og jorden som er brukt slik at det ikke ser ut som noen har vært der (Bischoff & Mytting, 2018).


Dette er noen fine tradisjonelle måter å lage mat på og som er veldig gøy å holde på med når man først er ute i naturen. En annen måte å se denne aktiviteten på er at man utfordrer en gruppe mennesker til å samarbeide slik at man skaper en mulighet for å bli bedre kjent med hverandre. Maten vi lagde i kokegropen ble helt fantastisk, spesielt etter arbeidet vi hadde lagt i den sammen som gruppe. Jeg valgte å lage bakte søtpoteter med noe fyll jeg hadde tilbredt hjemme på forhånd.  Steketid for de ulike rettene vil variere ut ifra hva du skal varme og hvor varmt det er i ovnen, men store kjøttstykker trenger gjerne en del tid (Bischoff & Mytting, 2018). Når det gjelder bakst (spesielt pizza) så er kanskje sjusteinsovnen noe bedre egnet, men etter min mening så er det bare litt kreativitet som skal til så går det meste.

Dette er noen aktiviteter som jeg vil anbefale til en som kanskje planlegger en tur i skogen og er på utkikk etter noe å gjøre mens man er på tur. I såfall ønsker jeg deg god tur og lykke til med matlagingen!

Kildereferanse:


Moe, Nicolay. (u.å.) Sjusteinsovn. Hentet fra https://www.natursekken.no/c1187998/forsok/vis.html?tid=1400068&within_tid=1399355 den 21.10.18

Mytting, Ivar & Bischoff, Anette. (2018) Friluftsliv. Oslo: Gyldendal.

Høyfjellstur

Det blomstrende fjellet - Høyfjellstur

I uke 40 var Natur- og opplevelsesbasert reiseliv nok en gang ute i frisk, norsk natur i skikkelig vestlandsk høstvær. Ferden gikk mot Grøssete der vi lagde leir på ca 840 høydemeter. Under denne turen var målet å bli bedre kjent med flere plante arter som vokser i mer høy-alpine soner og bli enda bedre på navigering og kart og kompass. De to siste dagene av en tur som skulle vare i fem dager ville være en egenferd i teltgruppe lagene over fjellet og tilbake til Sogndal, men siden været var så kjipt som det var valgte vi å avslutte den delen fordi det ville blitt utfordrende å lære i slike forhold. I dette innlegget vil jeg skrive litt om ulike planter og beskrive to typer dal formasjoner.

Blåklokke
Campanula Rotundifolia

Blåklokke er en flerårig urt som er utbredt over hele landet og er en plante som svært mange kjenner både av utseende og navn (Grindeland, J. 2018). Denne arten kan finnes i åpen skog enger, heier, tørre bakker og berghyller. Den kan gro opp til 50 cm og høyeste noterte voksested 2060 moh. i Jotunheimen og 1120 moh. i Troms. Det som kjennetegner denne blomsten er de unike klokkeformede og dype blåfargede blomstene. Stengelen er tynn og grunnbladene er hjerteformet (Kristoffersen, 2007). Blomsten tilhører klokkefamilien (Grindeland, 2018).

Figur 1. "Blåklokke" av Per Harald Olsen/NTNU. https://snl.no/blåklokke

Engsoleie
Ranunculus acris

Også godt kjent som smørblomst, er engsoleie en av de vanligste blomstene som kan finnes stort sett i alle naturtyper i Norge.  Blomsten er svært synlig, knallgul og hele planten er faktisk også giftig, men ikke når den er tørket. Arten er flerårig og kan vokse opp til 75 cm. Kristoffersen (2007) skriver også at engsoleie har en gammel barnelek bak seg. Ved å ta blomsten under haken på en og det ga et gjenskinn, kunne det avsløre en som elsker smør. Derav navnet smørblomst. Blomsten tilhører soleiefamilien (Kristoffersen, 2007).

Figur 2. "Engsoleie" av Mattias Wenström. https://snl.no/engsoleie

Firkantperikum
Hypericum maculátum

Firkantperikum er en flerårig urt som vokser på bakker, berg og tørre steder i skogen over hele landet, men det er sjeldent å finne den lengst i nord (Sundig, 2014). Planten kan bli opp til en meter høy, bladene på stengelen er avlange og går parvis oppover stengelen og i toppen finner vi de gule blomstene som har fem individuelle kronblad. Stengelen har fire lister, slik at den ser ut som en firkant. Det har lenge vært en tradisjon der firkantperikum har blitt brukt innen medisinen mot urinveisplager, magesmerter, forkjølelse, gikt og hudsår. I tillegg har den også blitt brukt til å lage øl og brennevin på grunn av sine store mengder bitterstoffer. Planten tilhører perikumfamilien (Kristoffersen, 2007).

"Firkantperikum" Foto: Privat

Fjellburkne
Athyrium distentifolium

Dette er en av de vanligste bregnene man finner i fjellet. Den trives i åpen fjellskog og fuktige snøleier og krever ikke mye næring for å overleve. Planten kan bli opp til en meter lang (Kristoffersen, 2007). Bladene er lansettformet og svaier litt oppover stengelen. i Norge er det høyeste noterte voksestedet 1870 moh. (Kristoffersen, 2007; Wikipedia, Fjellburkne, 2017) Fjellburkne tilhører bregnefamilien (Kristoffersen, 2007).

"Fjellburkne" Foto: Privat

Krekling
Empetrum nigrum

Krekling er en dvergbusk som er vanlig i lyngmark i lavlandet. Underarten fjellkrekling er også vanlig. De grønne bladene er tykke, korte og nålformet. Busken kan bli opp mot 30 cm høy. Frukten man finner på busken er blank og svart og er ofte det som gjør det er lett å identifisere busken. Disse fruktene blir beitet på av både fugler og dyr og har i tillegg blir det brukt til å produsere vin i Finnmark for salg.  Sundig (2013) sier at "På slutten av 1100-tallet jagde kong Sverre de tyske vinhandlerne ut av Bergen. Han satte i gang vinfabrikasjon av norske bær, og nevner spesielt krekling." Denne dvergbusken tilhører lyngfamilien (Sundig, 2013).

Figur 3. "Krekling" av Opiola Jerzy. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Empetrum_nigrum_a1.jpg

Fjellmarikåpe
Alchemilla alpina

Fjellmarikåpe er vanlig i fjellet over hele landet og kan også finnes i lavlandet. Den kan bli opp mot 20 cm høy. Denne planten kan forveksles med vanlig marikåpe, men skilles lett ved å se på bladformen. Bladene er delt nesten helt til midten og blomstene er små, gulgrønne uten kronblad. Den vokser fint i næringsfattig jordsmonn, og liker seg i hei, beitemark og tidligere snøleier. Fjellmarikåpe tilhører rosefamilien (Kristoffersen, 2007).

Figur 4. "Fjellmarikåpe" av Marte Holten Jørgensen. https://snl.no/fjellmarikåpe

Sølvvier
Salix glauca

Sølvvier er regnet som en busk som kan bli opp til 2 meter høye og er vanlig i hele fjellkjeden i Norge. Bladene er gråaktig. Den kan virke ganske lik lappvier, men hovedforskjellen er at lappvier har sittende rakler uten blad (Kristoffersen, 2007). Den liker seg godt i fuktig torvjord, myr, hei og elvebredder (generelt fuktige steder i fjellet). Busken kan danne hybrid med myrtevier, grønnvier og svartvier som vil si at det kan være vanskelig å identifisere den. Sølvvier tilhører vierfamilien (Kristoffersen, 2007; Wikipedia, Sølvvier, 2017).

Figur 5. "Sølvvier" av Hedwig Storch. https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8lvvier#/media/File:Seidenhaarige_Weide_(Salix_glauca)_5790.JPG

Torvmose
Shpagnum

Planteslekten består av rundt 100 arter av myrmoser. Torvmose vokser fint på næringsfattig jordsmonn fra tropiske til arktiske strøk. Den har lenge vært kjent for sine absorberende og antiseptiske egenskaper. Med sitt svampelignende vev kan den suge til seg tjue ganger egenvekt med vann, og i tørket tilstand er den derfor blitt brukt som bandasje på sårskader før i tiden (spesielt under første verdenskrig). I tillegg kan den fint brukes til en kjapp håndvask eller toalettpapir om du skulle bli tom for det (Hjelmstad, 2016).

Figur 6. "Vasstorvmose" av Bernd Haynold. https://no.wikipedia.org/wiki/Torvmoser#/media/File:Sphagnum_cuspidatum_041107a.jpg

U-dal

Sammen med fjorder, er kanskje U-daler og en av de mest karakteristiske landformene vi har i Norge. I den kvartære tidsalderen var Norge preget av sterke klimasvingninger med istider og mellomistider, der differansen mellom ablasjon og akkumulasjon i breene var stor fra tid til annen og gravde dype daler og fjorder. Etter sist istid som forsvant for ca 10 000 år siden, hadde breene jobbet for å skrape frem det landskapet vi har i dag (Trømborg, 2016). U-daler er rett og sett en dal, formet fra is-erosjon, som gir et U-formet tverrsnitt i landskapet. Mange av de flotte u-dalene vi ser i dag er et resultat av mange istider og mange strømmer av is fra forskjellige istider (Trømborg, 2016; Wikipedia, u-dal, 2018).

Figur 7. "Trollstigen from above" U-dal. https://no.wikipedia.org/wiki/Dal#/media/File:Trollstigen_from_Above.jpg

V-dal

Siden det geologisk sett er relativt kort tid siden Norge var dekt av innlandsis, har vi ikke så veldig mange v-daler i Norge sammenlignet med andre land. V-daler blir dannet igjennom elveerosjon i fast fjell. Vannet i seg selv har liten evne til å erodere i fast fjell, det er det elven drar med seg av løsmasser som sand, grus og stein som over tid vil grave seg nedover i landskapet. Når det er stor vannføring vil det eroderer mest, særlig flommer som oppstår i store nedbørsperioder er det der størsteparten av elveerosjonen foregår. Etterhvert kan man få et juv med høye, loddrette fjellvegger som sprekker opp og forvitrer i sidene og i toppen. Særlig frostsprengning er med på dette. Steiner og store blokker vil etterhvert rase ut og falle ned i elven og vil videre erodere og bli dratt nedstrøms. Slik blir de bratte sidene til og man vil da se en dal formet som bokstaven v (Trømborg, 2016).

Figur 8. "Oversiktsbilde Junkerdalsura og Junkerdalselva" av Jim T. Kristensen. https://no.wikipedia.org/wiki/Dal#/media/File:Oversiktsbilde_Junkerdalsura_og_Junkerdalselva.jpg

Kildereferanse:

Grindeland, John Magne. (2018). Blåklokke. Store norske leksikon. Hentet 1.10.18 fra: https://snl.no/bl%C3%A5klokke.

Hjelmstad, Rolv. (2016) Torvmose. http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/spha_spp.htm

Kristoffersen, Trond. (2007). Det blomstrende fjellet. Bergen: Vigmostad og Bjørke.

Sundig, Per (2009). Fjellmarikåpe. Store norske leksikon. Hentet 1.10.18 fra: https://snl.no/fjellmarik%C3%A5pe.

Sundig, Per (2013). Krekling. Store norske leksikon. Hentet 1.10.18 fra:
https://snl.no/krekling

Sundig, Per (2014). Engsoleie. Store norske leksikon. Hentet 1.10.18 fra:
https://snl.no/engsoleie

Sundig, Per (2014). Firkantperikum. Store norske leksikon. Hentet 1.10.18 fra:
https://snl.no/firkantperikum

Trømborg, Dagfinn. (2016). Geologi og landformer. Bergen: Vigmostad og Bjørke.

Wikipedia. (2018). U-dal. https://no.wikipedia.org/wiki/U-dal

Wikipedia. (2017). Fjellburkne. https://no.wikipedia.org/wiki/Fjellburkne

Wikipedia. (2018). Krekling. https://no.wikipedia.ord/wiki/Krekling

Wikipedia. (2017). Sølvvier.  https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8lvvier

1:2 hjelpetalje på bre

Brevandring i Jostedalen og Breheimen

Tross dårlig meldt vær, dro klassen likevel ut på tur med breundervisning i vente. Vi pakket sekkene med godt og varmt tøy, utstyr til å vandre på bre og helst litt ekstra godteri når man skulle trenge litt ekstra energi. Under denne turen var målet å få kjennskap til alpine farer knyttet til brelandskap, bevegelsesteknikk på stegjern, brevandring i taulag og kameratredning. Siden kameratredning er en særdeles viktig kunnskap når man ferdes på bre vil jeg ta for meg 1:2 hjelpetalje som man bruker ved improvisert redning. Før jeg skriver om 1:2 hjelpetaljen vil jeg notere ned utstyr som Haslene (2008) mener er viktig å ha med seg når man skal på bre. 

Foto: Haslene (2008)

1. Hjem
2. Fem karabinere, en låsbar
3. Sele (kroppssele eller sitte- og brystsele)
4. En 120 cm slynge
5. To klemknuteslynger
6. En 60 cm slynge
7. En isskrue
8. Et snøanker
9. Isøks
10. Stegjern
11. Innbindingstau

Det er enda en fin dag på breen, solen stråler og nysnøen fra i natt har lagt et jomfruelig hvitt teppe over den gamle snøen. Det er fremdeles sensommer nede i dalen, men her oppe begynner nedbøren nattestid å komme som snø. Førstemann speider etter sprekkene, prøver å legge taulaget inn i så rett vinkel som mulig. Det var lettere i går, før nysnøen kom, å se hvor sprekkene gikk. Vi følger terrenget med øynene, ser bakover på hvordan breen bukter seg nedover, hvor tverrsprekkene går. Vi nærmer oss toppen av brearmen, vi synes og se at det knekker og flater ut litt lengre oppe. Så rykker det brått i tauet, andre mann blir dratt fremover, tredjemann har stramt tau og fjerdemann merker knapt draget. Men hvor ble det av førstemann?

                                                                        (Haslene, 2008, s. 138)

I situasjonen nevnt over er det lett å begynne å stresse og det kan gå utover utføringsevnen man har til å gjennomføre kameratredning. Det er derfor viktig å øve på kameratredning slik at når uhell eventuelt oppstår så er det forhåpentligvis lettere å huske hva man skal gjøre (Haslene, 2008). I løpet av breundervisningen klassen gjennomgikk, fikk vi kjennskap til og utførte slike kameratredninger på hverandre i så sikre omgivelser som mulig. Siden det var regn, sludd og snø mens vi øvde på dette var det ekstra utfordrende å holde tungen rett i munn, likevel gjennomførte vi oppgavene vi fikk tildelt i taulaget. Videre skal jeg forsøke å forklare hvordan man setter opp  1:2 hjelpetaljen, eller låseroll som den også blir kalt, som kan bli brukt til å heise opp en person som har falt ned i en eller annen form for sprekk i en bre.

1:2 hjelpetalje illustrert på en whiteboard tavle. (Foto: privat)

Foto: Haslene, (2008)

Se for deg at du er i situasjonen som nevnt og at du er bakerste mann/kvinne i taulaget. Den andre personen i taulaget har avlastet tauet ved å ha etablert et sikringspunkt med en isskrue eller et snøanker. Festet til sikringspunktet skal det være en slynge med et klemknutetau festet til tauet som går ned til den som har falt ned. Klemknuten er surret rundt tauet på en slik måte at når den får belastning vil den klemme til og sørge for at tauet bremser opp og står stille (Haslene, 2008). Oppgaven din er å konstruere en 1:2 hjelpetalje som vil teoretisk sett halvere tyngden og gjøre det lettere å dra personen opp (Haslene, 2008). Du starter med å gå frem mot kanten av sprekken og binder deg inn i tauet som går direkte ned til den som har falt med en slynge og klemknute. Kommuniser med den som har falt ned og forsikre deg om at personen er bevisst og at man ikke trenger å rappellere ned for å hjelpe til med å feste et redningtau (Haslene, 2008). Deretter kan du begynne å jobbe.

Du må først etablere et eget sikringspunkt litt til siden for den første. Fest redningtauet med en åttetalsknute inn i sikringspunktet med en skrukarabin. Tauet går ned til personen og festes i innbindingstauet eller sentralløkka i sitteselen med en skrukarabin, for så å gå opp igjen til resten av taulaget (Haslene, 2008). Den delen av redningtauet som man skal dra i skal gå igjennom en klemknute som er festet til sikringspunktet igjen (Haslene, 2008). Dette er for å forsikre om at det tauet som man skal dra inn ikke har mulighet for å gå ned igjen, men også for å hindre sjokkbelastning dersom man glipper tauet (Haslene, 2008). Utenom andre personen i taulaget, som må sørge for at tauet i taulaget blir dratt inn igjennom klemknuten, kan resten av taulaget fra nå av begynne å dra inn redningtauet og få personen opp. Du må nok også passe på at tauet som blir dratt i har fri bane igjennom klemknuten slik at det ikke stopper opp. 

På snødekt bre vil tauene som går ned i sprekken skjære seg inn i snøen og det vil bli tungt å dra når personen kommer opp mot kanten av sprekken. Her kan det være lurt å leggen en sekk som er sikret i et sikringspunkt med en slynge, slik at tauet ikke skjærer seg lengre inn i snøen og at det blir vanskeligere å få den falne over snøleppen (Haslene, 2008). Som Haslene (2008, s.146) beskriver det som at siden "festepunktene er nært bakken er det en tendens til at den falne kommer som en hvalross langs bakken i sluttfasen". I tillegg når det er en del snø på breen vil ikke is skruene holde lenger så man må benytte seg av snøanker eller improvisere med å grave ned ski, isøks, staver og det man har tilgjengelig for å konstruere et solid anker (Haslene, 2008).

Dette var en veldig rask gjennomgåelse av en håndfull forskjellige metoder å gjennomføre kameratredning på og er på ingen måte fullstendig i forhold til kunnskap man bør kunne for å vandre på bre. Som nevnt er dette noe som er viktig å øve inn fysisk i kontrollerte omgivelser, og ikke bare belage seg på teori fra en bok eller fra dette blogginnlegget.

Video fra ekskursjonen:

Kildereferanse:

Haslene, S. (2008). Breboka. Håndbok i brevandring. Oslo: DNT Fjellsport.

Livreddende førstehjelp i vann

Introduksjonstur til friluftsliv

Student-kullet 2018 i Natur- og opplevelsesbasert reiseliv har endelig begynt og et bredt spekter av forskjellige mennesker har blitt samlet ved høyskolen på Vestlandet i Sogndal. Den 28 August hadde vi i klassen en tre dagers introduksjonstur til friluftsliv med sikte på førstehjelp, livreddende førstehjelp i vann, orientering med kart og kompass, telt oppsett, turplanlegging, kanopadling og kameratredning i deilig smeltevann fra Jostedalsbreen. Turen startet ved Hafslo hvor vi orienterte oss til Soget. Derfra gikk vi opp til Svartvatnet og videre innover til Nuken, før vi satte kursen tilbake til Sogndal.

Halve klassen samlet i kanoer. (Foto: Privat)

Siden jeg driver litt med elvepadling vil jeg ta for meg livreddende førstehjelp i vann som tema i dette innlegget, som er en svært viktig egenskap å kunne innen denne sporten.

Pasientundersøkelse fra topp til tå med A, B, C, D, E

Før jeg kommer til livreddende førstehjelp i vann vil jeg introdusere en generell pasientundersøkelse som kan være en grei å huske.

Airways - Har pasienten frie luftveier? Se etter fremmedlegemer i halsen og påse at vedkommende har mulighet for å kunne puste.

Breathing - Hvordan puster pasienten? Sjekk pusten ved å enten legge øret ditt nærme munnen på pasienten og se på brystet om det er noe bevegelse. En annen effektiv metode er å bruke øye sitt ved å se dirkete i munnen. Pulsen tas normalt i håndleddet eller i halsen.

Circulation - Er det indre og/eller ytre blødninger? Kjenn på kroppen til pasienten ved å trykke på forskjellige steder og se etter blod, uregelmessigheter og misfarging i huden. Vær særlig forsiktig når du undersøker hodet først, dermed går du nedover halsen og til bryst, rygg og mage. Husk at det er viktig å kjenne på huden og ikke bare igjennom klærne.

Disability - Dette punktet går på funskjonsnivå til hode, nakke og rygg. Hvor bevisst er pasienten? Er det nedsatt følelse, bevegelighet og/eller kraft i armer og ben. Se også etter ytre skader eller tegn til smerte.

Expose/Evacution - Etter å ha gått igjennom undersøkelsen er det kun et punkt igjen du kan gjøre før kvalifisert personell må ta ordentlig hånd om pasienten. Dette punktet går ut på å passe på at pasienten ikke fryser og ikke er eksponert til vær og vind. Bruk liggeunderlag, sovepose, kroppsvarme og det man har tilgjengelig for at pasienten har det så varmt og godt som mulig. I nære drukningsulykker må man alltid innom sykehus for en skikkelig sjekk.

Informasjon fra: Norsk Folkehjelp. Kvalifisert nivå førstehjelp. Hentet den 04.09.18

Livreddende førstehjelp i vann

Drukning skjer uten skrik og rop. De fleste forventer at drukning skjer som på film med viftende armer og rop om hjelp, men det er ofte ikke tilfellet. Når noen for problemer i vann, skjer det oftest på en rolig måte fordi   personen ikke klarer å si ifra. Dette har blant annet anatomiske årsaker: I en situasjon der kvelning er i ferd med å bli livstruende, prioriterer hjernen og nervesystemet pustefunksjonen høyest, og det å bruke stemmen til rope om hjelp for eksempel, blir prioritert lavere. Såkalte stilledrukninger er mye vanligere enn man tror. 

                                                                   (Nesheim, 2018, førstehjelp.net/drukning).

Augestad (2011, s. 2) sier at "Kroppslige erfaringer er selve kilden til studenters kunnskap om livredning." Vi i klassen gjennomgikk en øvelse for å kunne erfare hvordan det kjennes ut å faktisk hoppe ut i det og dra en person på land, og deretter utføre HLR (hjerte lungeredning) rett på berget på Anne dukken. På denne måten fikk vi kjenne litt på hva som skjer med kroppen når den kommer i kontakt med iskaldt vann og at det gjorde en forskjell med hvordan vi løste oppgaven.

Får personen i land. (Foto: Privat)

Når det kommer til livredning i vann er det viktig å tenke egen sikkerhet. Det hjelper lite å prøve å hjelpe noen, om du selv vil havne i en potensielt livstruende situasjon (Nesheim, 2018). Man starter først på E (expose) der man må få vedkommende ut av det miljøet den befinner seg i og få den opp på land. Hvis det er mulighet for det, så bør man bruke kasteline eller et tøystykke seg imellom for å få personen inn på land. Dette er for din egen sikkerhet så personen ikke får panikk og at den druknende drar deg under vann når du egentlig prøver å hjelpe (Nesheim, 2018). Jeg har selv erfart at det er det lett å glemme, men viktig å huske på å sikre frie luftveier (Airways) ved å holde hodet til den druknende over vann når du svømmer personen i land. Allerede her skal man varsle 1-1-3 om det ikke er gjort enda.

HLR gjøres kald, våt og rett på berget. (Foto: Privat)

Når den uheldige er på land, fortsetter man fremgangsmåten fra toppen av. Augestad (2011, s. 2) sier at "det oppstår etter kort tid oksygenmangel etter at vannet har trengt ned i lungene og hjertet stanser". Ved å snu hodet til siden kan man tømme vann som ikke har kommet til lungene enda. Hvis det ikke er noe tegn til liv må man starte HLR kompresjoner snarest. I slike situasjoner er det viktig å starte med fem innblåsninger og deretter tretti HLR kompresjoner og to innblåsninger (Bruland & Fauske, 2017).

Ikke bare er dette relevant i tur sammenheng, men dette kan være hjelpsomt i flere andre situasjoner i tillegg. Uansett om du liker vannsport, bading eller gåturer er dette verdifull kunnskap for alle fordi man vet aldri når man havner i en slik situasjon. Dette kan faktisk skje så lenge du er utenfor dørstokken.  I følge Wærholm (2018) sin statistikk er det rapportert 68 dødsfall relatert til drukning i Juli 2018. Hvis vi skal se på statistikken samme måned i 2017 er det rapportert inn 49 dødsfall. Kunne noen liv vært berget om alle som var involvert i disse ulykkene hadde kunnskap om livredning i vann?


Referanseliste:

Augestad, Trond. (2011). Kroppsliggjort kunnskap og livredning i vann. Hjelpekorps, 2, s. 8-13. Hentet den 04.09.18

Bruland, S, Øyvind & Fauske, Lena. (2017). Førstehjelp på tur. Fjell-, høyde- og reisemedisin. Oslo. Fri flyt AS. Hentet den 04.09.18

Nesheim, Kåre. (2018) Drukning. Hentet den 02.09.18 fra https://forstehjelp.net/drukning.html

Norsk Folkehjelp (u.å.). Kvalifisert nivå førstehjelp, utdanningsplan - KNF 1 - 4.
Hentet den 04.09.2018 fra https://www.folkehjelp.no/content/download/14843/242080/file/Kvalifisert

Wærholm, Therese (2017). Drukningsstatistikk. Hentet den 04.09.18 fra https://www.redningsselskapet.no/drukning/

Wærholm, Therese (2018). Drukningsstatistikk.  Hentet den 04.09.18 fra https://www.redningsselskapet.no/drukning/