Høyfjellstur

Det blomstrende fjellet - Høyfjellstur

I uke 40 var Natur- og opplevelsesbasert reiseliv nok en gang ute i frisk, norsk natur i skikkelig vestlandsk høstvær. Ferden gikk mot Grøssete der vi lagde leir på ca 840 høydemeter. Under denne turen var målet å bli bedre kjent med flere plante arter som vokser i mer høy-alpine soner og bli enda bedre på navigering og kart og kompass. De to siste dagene av en tur som skulle vare i fem dager ville være en egenferd i teltgruppe lagene over fjellet og tilbake til Sogndal, men siden været var så kjipt som det var valgte vi å avslutte den delen fordi det ville blitt utfordrende å lære i slike forhold. I dette innlegget vil jeg skrive litt om ulike planter og beskrive to typer dal formasjoner.

Blåklokke
Campanula Rotundifolia

Blåklokke er en flerårig urt som er utbredt over hele landet og er en plante som svært mange kjenner både av utseende og navn (Grindeland, J. 2018). Denne arten kan finnes i åpen skog enger, heier, tørre bakker og berghyller. Den kan gro opp til 50 cm og høyeste noterte voksested 2060 moh. i Jotunheimen og 1120 moh. i Troms. Det som kjennetegner denne blomsten er de unike klokkeformede og dype blåfargede blomstene. Stengelen er tynn og grunnbladene er hjerteformet (Kristoffersen, 2007). Blomsten tilhører klokkefamilien (Grindeland, 2018).

Figur 1. "Blåklokke" av Per Harald Olsen/NTNU. https://snl.no/blåklokke

Engsoleie
Ranunculus acris

Også godt kjent som smørblomst, er engsoleie en av de vanligste blomstene som kan finnes stort sett i alle naturtyper i Norge.  Blomsten er svært synlig, knallgul og hele planten er faktisk også giftig, men ikke når den er tørket. Arten er flerårig og kan vokse opp til 75 cm. Kristoffersen (2007) skriver også at engsoleie har en gammel barnelek bak seg. Ved å ta blomsten under haken på en og det ga et gjenskinn, kunne det avsløre en som elsker smør. Derav navnet smørblomst. Blomsten tilhører soleiefamilien (Kristoffersen, 2007).

Figur 2. "Engsoleie" av Mattias Wenström. https://snl.no/engsoleie

Firkantperikum
Hypericum maculátum

Firkantperikum er en flerårig urt som vokser på bakker, berg og tørre steder i skogen over hele landet, men det er sjeldent å finne den lengst i nord (Sundig, 2014). Planten kan bli opp til en meter høy, bladene på stengelen er avlange og går parvis oppover stengelen og i toppen finner vi de gule blomstene som har fem individuelle kronblad. Stengelen har fire lister, slik at den ser ut som en firkant. Det har lenge vært en tradisjon der firkantperikum har blitt brukt innen medisinen mot urinveisplager, magesmerter, forkjølelse, gikt og hudsår. I tillegg har den også blitt brukt til å lage øl og brennevin på grunn av sine store mengder bitterstoffer. Planten tilhører perikumfamilien (Kristoffersen, 2007).

"Firkantperikum" Foto: Privat

Fjellburkne
Athyrium distentifolium

Dette er en av de vanligste bregnene man finner i fjellet. Den trives i åpen fjellskog og fuktige snøleier og krever ikke mye næring for å overleve. Planten kan bli opp til en meter lang (Kristoffersen, 2007). Bladene er lansettformet og svaier litt oppover stengelen. i Norge er det høyeste noterte voksestedet 1870 moh. (Kristoffersen, 2007; Wikipedia, Fjellburkne, 2017) Fjellburkne tilhører bregnefamilien (Kristoffersen, 2007).

"Fjellburkne" Foto: Privat

Krekling
Empetrum nigrum

Krekling er en dvergbusk som er vanlig i lyngmark i lavlandet. Underarten fjellkrekling er også vanlig. De grønne bladene er tykke, korte og nålformet. Busken kan bli opp mot 30 cm høy. Frukten man finner på busken er blank og svart og er ofte det som gjør det er lett å identifisere busken. Disse fruktene blir beitet på av både fugler og dyr og har i tillegg blir det brukt til å produsere vin i Finnmark for salg.  Sundig (2013) sier at "På slutten av 1100-tallet jagde kong Sverre de tyske vinhandlerne ut av Bergen. Han satte i gang vinfabrikasjon av norske bær, og nevner spesielt krekling." Denne dvergbusken tilhører lyngfamilien (Sundig, 2013).

Figur 3. "Krekling" av Opiola Jerzy. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Empetrum_nigrum_a1.jpg

Fjellmarikåpe
Alchemilla alpina

Fjellmarikåpe er vanlig i fjellet over hele landet og kan også finnes i lavlandet. Den kan bli opp mot 20 cm høy. Denne planten kan forveksles med vanlig marikåpe, men skilles lett ved å se på bladformen. Bladene er delt nesten helt til midten og blomstene er små, gulgrønne uten kronblad. Den vokser fint i næringsfattig jordsmonn, og liker seg i hei, beitemark og tidligere snøleier. Fjellmarikåpe tilhører rosefamilien (Kristoffersen, 2007).

Figur 4. "Fjellmarikåpe" av Marte Holten Jørgensen. https://snl.no/fjellmarikåpe

Sølvvier
Salix glauca

Sølvvier er regnet som en busk som kan bli opp til 2 meter høye og er vanlig i hele fjellkjeden i Norge. Bladene er gråaktig. Den kan virke ganske lik lappvier, men hovedforskjellen er at lappvier har sittende rakler uten blad (Kristoffersen, 2007). Den liker seg godt i fuktig torvjord, myr, hei og elvebredder (generelt fuktige steder i fjellet). Busken kan danne hybrid med myrtevier, grønnvier og svartvier som vil si at det kan være vanskelig å identifisere den. Sølvvier tilhører vierfamilien (Kristoffersen, 2007; Wikipedia, Sølvvier, 2017).

Figur 5. "Sølvvier" av Hedwig Storch. https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8lvvier#/media/File:Seidenhaarige_Weide_(Salix_glauca)_5790.JPG

Torvmose
Shpagnum

Planteslekten består av rundt 100 arter av myrmoser. Torvmose vokser fint på næringsfattig jordsmonn fra tropiske til arktiske strøk. Den har lenge vært kjent for sine absorberende og antiseptiske egenskaper. Med sitt svampelignende vev kan den suge til seg tjue ganger egenvekt med vann, og i tørket tilstand er den derfor blitt brukt som bandasje på sårskader før i tiden (spesielt under første verdenskrig). I tillegg kan den fint brukes til en kjapp håndvask eller toalettpapir om du skulle bli tom for det (Hjelmstad, 2016).

Figur 6. "Vasstorvmose" av Bernd Haynold. https://no.wikipedia.org/wiki/Torvmoser#/media/File:Sphagnum_cuspidatum_041107a.jpg

U-dal

Sammen med fjorder, er kanskje U-daler og en av de mest karakteristiske landformene vi har i Norge. I den kvartære tidsalderen var Norge preget av sterke klimasvingninger med istider og mellomistider, der differansen mellom ablasjon og akkumulasjon i breene var stor fra tid til annen og gravde dype daler og fjorder. Etter sist istid som forsvant for ca 10 000 år siden, hadde breene jobbet for å skrape frem det landskapet vi har i dag (Trømborg, 2016). U-daler er rett og sett en dal, formet fra is-erosjon, som gir et U-formet tverrsnitt i landskapet. Mange av de flotte u-dalene vi ser i dag er et resultat av mange istider og mange strømmer av is fra forskjellige istider (Trømborg, 2016; Wikipedia, u-dal, 2018).

Figur 7. "Trollstigen from above" U-dal. https://no.wikipedia.org/wiki/Dal#/media/File:Trollstigen_from_Above.jpg

V-dal

Siden det geologisk sett er relativt kort tid siden Norge var dekt av innlandsis, har vi ikke så veldig mange v-daler i Norge sammenlignet med andre land. V-daler blir dannet igjennom elveerosjon i fast fjell. Vannet i seg selv har liten evne til å erodere i fast fjell, det er det elven drar med seg av løsmasser som sand, grus og stein som over tid vil grave seg nedover i landskapet. Når det er stor vannføring vil det eroderer mest, særlig flommer som oppstår i store nedbørsperioder er det der størsteparten av elveerosjonen foregår. Etterhvert kan man få et juv med høye, loddrette fjellvegger som sprekker opp og forvitrer i sidene og i toppen. Særlig frostsprengning er med på dette. Steiner og store blokker vil etterhvert rase ut og falle ned i elven og vil videre erodere og bli dratt nedstrøms. Slik blir de bratte sidene til og man vil da se en dal formet som bokstaven v (Trømborg, 2016).

Figur 8. "Oversiktsbilde Junkerdalsura og Junkerdalselva" av Jim T. Kristensen. https://no.wikipedia.org/wiki/Dal#/media/File:Oversiktsbilde_Junkerdalsura_og_Junkerdalselva.jpg

Kildereferanse:

Grindeland, John Magne. (2018). Blåklokke. Store norske leksikon. Hentet 1.10.18 fra: https://snl.no/bl%C3%A5klokke.

Hjelmstad, Rolv. (2016) Torvmose. http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/spha_spp.htm

Kristoffersen, Trond. (2007). Det blomstrende fjellet. Bergen: Vigmostad og Bjørke.

Sundig, Per (2009). Fjellmarikåpe. Store norske leksikon. Hentet 1.10.18 fra: https://snl.no/fjellmarik%C3%A5pe.

Sundig, Per (2013). Krekling. Store norske leksikon. Hentet 1.10.18 fra:
https://snl.no/krekling

Sundig, Per (2014). Engsoleie. Store norske leksikon. Hentet 1.10.18 fra:
https://snl.no/engsoleie

Sundig, Per (2014). Firkantperikum. Store norske leksikon. Hentet 1.10.18 fra:
https://snl.no/firkantperikum

Trømborg, Dagfinn. (2016). Geologi og landformer. Bergen: Vigmostad og Bjørke.

Wikipedia. (2018). U-dal. https://no.wikipedia.org/wiki/U-dal

Wikipedia. (2017). Fjellburkne. https://no.wikipedia.org/wiki/Fjellburkne

Wikipedia. (2018). Krekling. https://no.wikipedia.ord/wiki/Krekling

Wikipedia. (2017). Sølvvier.  https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8lvvier