1:2 hjelpetalje på bre

Brevandring i Jostedalen og Breheimen

Tross dårlig meldt vær, dro klassen likevel ut på tur med breundervisning i vente. Vi pakket sekkene med godt og varmt tøy, utstyr til å vandre på bre og helst litt ekstra godteri når man skulle trenge litt ekstra energi. Under denne turen var målet å få kjennskap til alpine farer knyttet til brelandskap, bevegelsesteknikk på stegjern, brevandring i taulag og kameratredning. Siden kameratredning er en særdeles viktig kunnskap når man ferdes på bre vil jeg ta for meg 1:2 hjelpetalje som man bruker ved improvisert redning. Før jeg skriver om 1:2 hjelpetaljen vil jeg notere ned utstyr som Haslene (2008) mener er viktig å ha med seg når man skal på bre. 

Foto: Haslene (2008)

1. Hjem
2. Fem karabinere, en låsbar
3. Sele (kroppssele eller sitte- og brystsele)
4. En 120 cm slynge
5. To klemknuteslynger
6. En 60 cm slynge
7. En isskrue
8. Et snøanker
9. Isøks
10. Stegjern
11. Innbindingstau

Det er enda en fin dag på breen, solen stråler og nysnøen fra i natt har lagt et jomfruelig hvitt teppe over den gamle snøen. Det er fremdeles sensommer nede i dalen, men her oppe begynner nedbøren nattestid å komme som snø. Førstemann speider etter sprekkene, prøver å legge taulaget inn i så rett vinkel som mulig. Det var lettere i går, før nysnøen kom, å se hvor sprekkene gikk. Vi følger terrenget med øynene, ser bakover på hvordan breen bukter seg nedover, hvor tverrsprekkene går. Vi nærmer oss toppen av brearmen, vi synes og se at det knekker og flater ut litt lengre oppe. Så rykker det brått i tauet, andre mann blir dratt fremover, tredjemann har stramt tau og fjerdemann merker knapt draget. Men hvor ble det av førstemann?

                                                                        (Haslene, 2008, s. 138)

I situasjonen nevnt over er det lett å begynne å stresse og det kan gå utover utføringsevnen man har til å gjennomføre kameratredning. Det er derfor viktig å øve på kameratredning slik at når uhell eventuelt oppstår så er det forhåpentligvis lettere å huske hva man skal gjøre (Haslene, 2008). I løpet av breundervisningen klassen gjennomgikk, fikk vi kjennskap til og utførte slike kameratredninger på hverandre i så sikre omgivelser som mulig. Siden det var regn, sludd og snø mens vi øvde på dette var det ekstra utfordrende å holde tungen rett i munn, likevel gjennomførte vi oppgavene vi fikk tildelt i taulaget. Videre skal jeg forsøke å forklare hvordan man setter opp  1:2 hjelpetaljen, eller låseroll som den også blir kalt, som kan bli brukt til å heise opp en person som har falt ned i en eller annen form for sprekk i en bre.

1:2 hjelpetalje illustrert på en whiteboard tavle. (Foto: privat)

Foto: Haslene, (2008)

Se for deg at du er i situasjonen som nevnt og at du er bakerste mann/kvinne i taulaget. Den andre personen i taulaget har avlastet tauet ved å ha etablert et sikringspunkt med en isskrue eller et snøanker. Festet til sikringspunktet skal det være en slynge med et klemknutetau festet til tauet som går ned til den som har falt ned. Klemknuten er surret rundt tauet på en slik måte at når den får belastning vil den klemme til og sørge for at tauet bremser opp og står stille (Haslene, 2008). Oppgaven din er å konstruere en 1:2 hjelpetalje som vil teoretisk sett halvere tyngden og gjøre det lettere å dra personen opp (Haslene, 2008). Du starter med å gå frem mot kanten av sprekken og binder deg inn i tauet som går direkte ned til den som har falt med en slynge og klemknute. Kommuniser med den som har falt ned og forsikre deg om at personen er bevisst og at man ikke trenger å rappellere ned for å hjelpe til med å feste et redningtau (Haslene, 2008). Deretter kan du begynne å jobbe.

Du må først etablere et eget sikringspunkt litt til siden for den første. Fest redningtauet med en åttetalsknute inn i sikringspunktet med en skrukarabin. Tauet går ned til personen og festes i innbindingstauet eller sentralløkka i sitteselen med en skrukarabin, for så å gå opp igjen til resten av taulaget (Haslene, 2008). Den delen av redningtauet som man skal dra i skal gå igjennom en klemknute som er festet til sikringspunktet igjen (Haslene, 2008). Dette er for å forsikre om at det tauet som man skal dra inn ikke har mulighet for å gå ned igjen, men også for å hindre sjokkbelastning dersom man glipper tauet (Haslene, 2008). Utenom andre personen i taulaget, som må sørge for at tauet i taulaget blir dratt inn igjennom klemknuten, kan resten av taulaget fra nå av begynne å dra inn redningtauet og få personen opp. Du må nok også passe på at tauet som blir dratt i har fri bane igjennom klemknuten slik at det ikke stopper opp. 

På snødekt bre vil tauene som går ned i sprekken skjære seg inn i snøen og det vil bli tungt å dra når personen kommer opp mot kanten av sprekken. Her kan det være lurt å leggen en sekk som er sikret i et sikringspunkt med en slynge, slik at tauet ikke skjærer seg lengre inn i snøen og at det blir vanskeligere å få den falne over snøleppen (Haslene, 2008). Som Haslene (2008, s.146) beskriver det som at siden "festepunktene er nært bakken er det en tendens til at den falne kommer som en hvalross langs bakken i sluttfasen". I tillegg når det er en del snø på breen vil ikke is skruene holde lenger så man må benytte seg av snøanker eller improvisere med å grave ned ski, isøks, staver og det man har tilgjengelig for å konstruere et solid anker (Haslene, 2008).

Dette var en veldig rask gjennomgåelse av en håndfull forskjellige metoder å gjennomføre kameratredning på og er på ingen måte fullstendig i forhold til kunnskap man bør kunne for å vandre på bre. Som nevnt er dette noe som er viktig å øve inn fysisk i kontrollerte omgivelser, og ikke bare belage seg på teori fra en bok eller fra dette blogginnlegget.

Video fra ekskursjonen:

Kildereferanse:

Haslene, S. (2008). Breboka. Håndbok i brevandring. Oslo: DNT Fjellsport.